To Whom It Concerns

I følge jenta i kantina skulle man få utlevert nøkkel til sin helt egne postboks når man får et rom her. Men neida. Så da hadde jeg plutselig ingen adresse likevel, siden adressen jeg bor på tydeligvis ikke fungerer som postadresse. Det blir jo som hos en bedrift, med forskjellig post- og besøksadresse. Der har du meg. Etter å ha mailet to forskjellige personer, som igjen mailet to andre personer (?!), fikk jeg etter noen dager beskjed om at de (mirakuløst?) hadde ordnet en postboks til meg. Det var bare (?) å hente nøkkelen på landlordens kontor. Som er åpent mellom 9-12, dvs på et tidspunkt jeg aldri er på campus (noe jeg også hadde opplyst om i mailen(e), siden grunnen til at jeg mailet var at jeg ikke hadde mulighet til å stikke innom i åpningstiden eller hva en skal kalle det). Men da jeg kom hjem nå i kveld banket jeg likevel optimistisk på kontordøra, og jammen sa noen kom inn. En halvtime senere hadde jeg jammen fått kranglet til meg nøkkelen også. Lurer på hvordan folk med mindre påståelighet, manipuleringsevne og taleevner enn redaksjonen klarer seg her i verden?
So, to whom it concerns, jeg har fått meg en adresse, den står nå sirlig skrevet opp i høyre sidekolonne her ---->

De siste dagene har jeg gjort en rekke betraktninger. Jeg kan vel ikke akkurat påstå at dette er første gang jeg er i Nederland eller at jeg er i et fremmed land, men det blir likevel noe annet å bo her. Jeg er fascinert av å sammenligne, observere og fundere. I dag syklet jeg rundt i byen, med blikket alle veier, jeg ville liksom lese hele gata, som en bok. Få med meg alle butikkene og særegenhetene. Her kommer forresten et par mer eller mindre utilfeldige ting jeg har lyst til å nevne: -nederlendere sykler, sykler og sykler. De fleste har mer enn èn sykkel. Mange jeg har snakket med har for eksempel en sykkel fast plassert låst fast til et sykkelstativ ved Utrecht eller Amsterdam sentralstasjon. De bor ikke den byen eller noe, det er bare kjekt å ha en sykkel tilgjengelig når de er der. Det er ufattelig mange sykkelstativer oooveralt. Det må kanskje til for å tilfredsstille hordene av syklister (som i tillegg har minst to sykler hver plassert rundt omkring i nevnte stativer?). Og epler. Epler spises ikke med skallet på jafsjafs, kan skjønne. Ikke pærer heller, for den saks skyld. Frukter som dette skal skrelles med kniv og deles i båter (sånn pappa alltid gjør), så kan man spise. Altså er jeg hun rare jenta som spiser eple MED SKALL. Jaja.

Jeg tok et bilde av sykkelen min i dag. Men nå er jeg akkurat så trøtt og lat at jeg tror jeg får morfe dem fra kameraet til bloggen i morgen. So, to whom it concerns: god natt! (Det er jo ikke alle det gjelder, med venner spredt rundt i de forskjellige tidssoner...)

PS: På lørdag skal jeg på nederlands største internasjonale filmfestival, i Rotterdam! =)