Some Loud Thunder

I natt ble jeg vekket av et helt sinnsykt høyt brak. Tordenvær! Og ikke litt heller. Jeg hadde vært lur nok til å sette opp to vinduer før jeg la meg, siden det var så varmt, så da jeg våknet hadde jeg nesten følelsen av å blåse ut av senga. Det blinket og braket i ett sett, og det styrtregnet utenfor. Jeg kikket ut av vinduet og hadde følelsen av å bli møtt av en haug paparazzifotografer -har aldri vært borti lyn som slår ned så tett etter hverandre! Himmelen var tung og mørk, og jeg krøp litt urolig sammen under dyna. Så fikk jeg summet meg litt, lukket et vindu og dratt ut alle stikkontakter. Uværet gikk litt lengre unna. Med litt mener jeg maks en kilometer. Men akkurat i det jeg begynte å dorme av kom det løpende tilbake med full kraft. Jeg er sikker på at tordenskyen var like stor som atlanterhavet, men likevel fikk plass rett over akkurat mitt hus. Jeg begynte å tenke på flate pannekakenederland, og på at oddsen for å bli truffet av lynet jo må være relativt stor nær en bor i et så stort hus -siden det ikke er noe annet som stikker opp eller ut av flaten her. Jeg lå våken i sikkert halvannen time før jeg enten ble for trøtt eller uværet endelig trakk seg unna eller begge deler. Verste uværet jeg har hatt over hodet en natt. Må si jeg skulle ønske at jeg hadde kjærsten min å krype inntil i natt!

PS: Bildet er faktisk fra Utrecht i natt, dog ikke tatt av meg.