Rollercoaster

Denne uka, eller egentlig de siste ukene, har vært som en berg og dalbane.
Og ikke en morsom en. Bare en veldig slitsom en med masse krappe svinger, store stup du ikke kan unngå og en endeløs loopetiloop du ikke kan komme unna, men hvor du bare blir slept med i et endeløst dragsug. Det er selvfølgelig fine stunder, veldig fine stunder. Men jeg er så sliten hele tiden, og tiden strekker aldri til. Jeg har prøvd å jobbe mindre, og klart det, men da tenker jeg bare mer på jobb. Og etter det var innbrudd her forrige uke, og siden våren er her og alle vil feste utenfor vinduet mitt om natta, sover jeg ikke heller. Og siden kjæresten min er mer arbeidsnarkoman enn meg for tiden, så ser jeg ikke noe særlig til ham heller. Puh. Akkurat nå føles alt bare tungt, og det er så dumt, for jeg har så mye å være glad for og glede meg til. Anja og jeg har pratet mye i det siste, og hun har mye klokt å si. Så til tross for all min dårlige samvittighet, tap av selvrespekt og ansikt, mine trassunge-tendenser og min standhaftighet har jeg nå bestemt meg for å si fra meg den ene klassen min. Det blir rett og slett for mye. Og om jeg hadde hatt et hav av energi og tid, helst et hav av hvert, skulle jeg fortsatt kampen. Men denne klassen vil rett og slett helst ikke lære noe, og har kvittet seg med to engelsklærere før meg, så jeg prøver å ikke se det som et altfor stort nederlag. Det er kjipt, selvfølgelig er det det. Men som Anja sier: "DU må ta ansvar for deg selv, Vibeke, det er ingen andre som gjør det". Hun har helt rett. Med to jobber og over 100 arbeidstimer hver uke, så går det bare ikke lenger. Jeg er jo ikke tilstede i øyeblikket lenger, tankene er alltid et annet sted. Og det er ingen god følelse å gi opp den klassen, men det er den som koster mest tid og energi, noe som fører til at jeg ikke kan gi mitt beste hos de andre klassene lenger. Og DET er virkelig ikke noe gøy. Så får vi se om om en Vibeke med litt mindre selvrespekt likevel er en ok Vibeke.