She`s Losing It

BUT in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
She goes to the mirror to put on her stuff
She knows she's losing it, oh yeah she's losing it
When she doesn't speak to anyone till four 0' clock
She knows she's losing it, yeah she's losing it

Oh yeah she's losing it...

A day in a life -eller flere
-fra og med i dag en usensurert blogg.

Klagemuren:
Jeg snakket med sjefen fra Nederland i går. I to timer. Det vil si: han snakket med meg. Eller egentlig ikke det heller. Hierarkisk som han er, snakket han til kollegaen min, mens jeg satt ved samme bord og hørte på. Eller gjorde mitt nest beste for å se i det minste måtelig interessert ut. Mens jeg delvis (helt) egentlig ikke orket å høre på alt det fjerne han sa. Det eneste jeg virkelig kunne være enig i at var sant/riktig/hadde noe som helst rot i virkeligheten av alt det han lirte av seg, var at han innrømte at han ikke vet hva han snakker om.
Da vi satte oss ned, skulle bussen min gå om ti minutter. To timer senere hadde jeg vært ti timer på jobb, fått stoffsmak i ræva (stolen var ikke av tre), mistet en avtale i byen – men fått noe i bytte: verdens dårligste humør. Føles som jeg har konstant PMS for tida (noe jeg ikke har). Men føles sånn. Og garantert gjør det i hvert fall det for mine nærmeste. Nice.

I tillegg er det en annen flott ting å glede seg over: Kassadama på Rema. Eller Psychodama, som jeg akkurat nå bestemte meg for å kalle henne for all fremtid. Er det virkelig i det hele tatt MULIG å være SÅ jævla sur hver eneste gang ?!?!??! For all del, jeg har selv jobbet i opptil flere serviceyrker. SÅ gøy var det heller ikke å jobbe på Esso i Tønsberg. Men det trenger vel ikke å gå ut over de stakkars søte kundene for det? Og jeg som liksom er prototypen på en relativt hyggelig kunde til og med! (Ja, faktisk – for jeg vet selv hvordan det er med sure kunder - dessuten har jeg jo en svært god oppdragelse, kan skjønne!). Jeg venter tålmodig på tur, smiler pent, sier hei, legger varene mine på disken, tar frem pengene i god tid, spør i verste fall pent om jeg kan få ta ut noen penger om jeg betaler med kort. (SPØR ja, ikke krever). Og med denne kassadama – unnskyld –Psychodama, tror jeg ikke jeg har prøvd meg på pengene hennes en gang! Med kortet parat har jeg simpelthen bare slått koden og ikke gjort noe spesielt vesen ut av meg (Ja, for dere som kjenner meg – jeg vet det kan være vanskelig å se for seg Vibeke stå helt rolig og pent uten å finne på noe tull – men jeg ER virkelig en (selverklært) drømmekunde!) Likevel blir jeg altså offer for denne psychodamas dårlige humør. Og til tross for ovenfornevnte utsagn om kronisk PMS, har jeg virkelig bare vært hyggelig mot henne. Likevel sender hun alltid et biskt blikk i min retning allerede når jeg står i køen. At det muligens er køen i seg selv hun hater, og ikke nødvendigvis meg, får en ingen følelse av. Hun kaster seg over varene som en ku i hungersnød og nærmest slenger dem forbi biiperen i en vannvittig fart. Vel, kan i hvert fall ikke klage på at hun er treg. Trege kassadamer er ikke så populært det heller. Men å være så rask at varene ikke lenger kan kalles varer, men ”tomatmos ispedd brød og melkekartong ++ (fyll inn resten av dagens handleliste)” er vel kanskje også litt drøyt. I følge standarden (de tre gangene jeg har handlet hos henne) freser hun så ”POSE?” - svært høyt og med bebreidende, stikkende øyne og sammenbitte tenner. En skulle kanskje tro at sammenbitte tenner er mest forenlig med hvisking, men neida. Ikke noe galt med volumet. Er vel heller volumknappen evt diskanten som ikke er helt god. Vel, for å komme til poenget: om dagen fra før av ikke er helt super, så ta deg en tur i butikken. Det hjelper garantert. Eller som jeg tenkte for meg selv, der jeg svært fortumlet prøvde å skrape resten(e) av varene opp i posen jeg hadde fått (eller nei, kjøpt): Hun hadde i hvert fall ikke fått jobbe i min butikk… (Svært i tråd med hva en jeg kjenner svært godt ville ha uttalt.)

På toppen av det hele: internett kom i går. Nei, det kom ikke løpende opp trappene i bygården vår av seg selv. Det var visst en montørmann som hadde det med seg. Det han ikke hadde tatt med var lang ledning, så inntil videre: ingen forbindelse til dataen i rommet med Elizabeth-skilt på døra.
Null internettforbindelse var også status da jeg kom på jobb i dag. Jeg har vel ikke akkurat hørt bare lovord om NextGenTel, så jeg antok umiddelbart at feilen lå hos dem. Dere har vel ikke akkurat bare hørt lovord om arbeidsplassen min heller, så dere vil kanskje anta at feilen ligger her? Jepp, helt riktig. 10 poeng. Pga feil ved betaling av faktura var linja sperret. Dvs –først nedjustert til ISDN i stedet for ADSL i en uke –dvs saaaaakte (kan forklare hvorfor internett har fungert litt halv-/heldårlig i det siste) –så sperret totalt. Fint. De gode nyheten er at jeg nå har smisket med både kundeservice, bedriftskundeservice og teknisk avdeling, nullsatt routeren, koblet om opplegget forbi den andre routeren og fått avstengt det trådløse nettverket som ingen bruker (for ja nettopp – å se til at ingen (dvs uvedkommende) bruker det. Flink. Kan jeg gå hjem nå?

MEN - Hipp Hurra:
I kveld skal jeg på fest. Det blir stas. Håper det ikke blir for stas. I morgen skal jeg nemlig på ball! Ikke bare er det kjekt å være litt mer enn litt våken på ball. Det er faktisk kjekt å være superopplagt, sånn et en kan danse masse, siden det er et danseball! Noe sier meg også at når en er med i Arrangements Kommitèen i dans, kan det være en lur idè å ikke bare møte opp for å fikse litt klokka tre, som avtalt, men å faktisk møte opp med litt fütt und fahrt und pågangsmot eller lignende.

Oppsummering: når det kommer til stykket er livet en fantastisk ting. Ved å opprette en slik (også) fantastisk ting som en klagemur, kan en få ut all frustrasjon. En kan godt si at jeg ved å skrive dette har kastet alle kjipe ting til gokk, mye på samme måte som Psychodama gjorde med mine tomater. Så nå er det bare fine ting igjen å tenke på! :D Antrekket til ballet er i hvert fall i boks etter at skjørtet kom i posten i går! (Nei, det var ikke bestilt på postordre - Mamma hadde hentet det hos ”damen-som-fikser-ødelagte-glidelåser-på-helt-nye-skjørt” og sendt det hit.) Så nå er det bare å glede seg til fest og ball! (Og til å vakle rundt som en fire meter høy ku i åndenød på skoene mine. Eller en større bekymring: om puppene hopper ut av den stroppeløse toppen som følge av all dansingen...)
Ain`t life a ball!

PS: Og jeg har faktisk utrolig nok fått lønning i dag! Og bare fire dager for sent (mot fem forrige måned..)!