Back in the USSR

eller tilbake i Bergen.

I dag er det onsdag. Men ikke en hvilken som helst onsdag: nemlig onsdagen etter en særdeles bra utvidet helgetur til Riga! Har så smått begynt å komme meg ajour med oppgaver som skal leveres inn (dvs: har skaffet meg oppgaveteksten... Bra start?), og prøver å innfinne meg med hverdagen igjen. Det er egentlig ikke særlig vanskelig, siden det alltid er noe å gjøre, men tror alle gjerne kunne blitt litt lenger ute på tur! Av highlights kan nevnes befaring i de store markedshallene, hvor en kan kjøpe alt mulig av lokale spesialiteter, tur til badeland med noen seriøst magesugfremkallende sklier og swim-up bar, en laaang, dansevill, storveis bytur (i seng klokka åtte, utestedene stengte jo "aldri?!?"), bekjentskap med et relativt stort antall engelskmenn og skotter fra hostellet (20 av dem festet døgnet rundt på naborommet..), rusling i gater og smug, latteranfall for alt og ingenting og selvfølgelig mongoanfall på toget. Alt dette ble mer eller mindre godt dokumentert på bildefronten, men med min usannsynlige "rakett i ræva"-tendens når det gjelder å faktisk legge dem ut, så spørs det vel om noen får se dem med det første... :p Alle var i hvertfall enige om at det hadde vært en finfin tur..!

Ellers kan jeg melde om liten fremgang i kampen for å bli student hos UiB. Er ganske så imponert over saksbehandlerdama mi: først sender hun meg et brev om at jeg er tatt opp på engelsk som hospitant, som jeg svarer svært bekreftende på med et brev. Dette brevet mitt kunne hun ikke se å ha mottat, til tross for at visse andre svært mye mer pålitelige kilder på det sterkeste kunne bekrefte at hun hadde det. Etter endel purring i form av telefonsamtaler, banking på låst kontordør, snakking med andre som muligens kunne hjelpe, fikk jeg omsider tak i henne. Neida, jeg var ikke registrert som student enda, men det skulle nok la seg gjøre i løpet av et par uker. Et par uker..?! Det som er veldig fint er at en rekke ting en faktisk trenger å vite (såkalte essensielle opplysninger) kun kan fåes tak i om en oppretter en brukerkonto ved universitetets studentportal. For å kunne gjøre det, trenger en et studentnummer. Det er veldig lett å være student uten studentnummer, med andre ord. Så etter å ha benyttet en kan tenkes noe krassere tone enn jeg vanlig bruker når jeg snakker i telefonen, hadde hun saksbehandlerdama plutselig ordnet det likevel (på et halvt minutt..?) og gikk med på å maile meg studentnummeret mitt.
Samme kveld tenkte jeg å generere enn slik fin brukerkonto: "finner ingen student med fødselsnr 020782...". Hmmm... Kontaktet studentservice dagen etter, som etter mye om og men (hun dama hadde visst ikke lagt meg inn) klarte å finne meg i systemet og gi meg status som student. Fint! Så samme kveld tenkte jeg (igjen) å generere en slik fin brukerkonto: "finner ingen student med studentnr 144...". Nice. Dagen etter igjen på studentservice. Hun flinke, flinke, flinke dama (se bilde) hadde selvfølgelig i tillegg sendt meg feil studentnr. Stakkars. Skjønner det ikke kan være så lett... Men nå har jeg omsider fått mekket en sånn fin "Mi side" som det heter, og jeg kan dermed få ta del i det hemmelige fellesskapet der en faktisk får vite hvor forelesningene skal være og hva oppgaven vi skal gjøre går ut på. Good. Så gjenstår det bare at de sender meg et semesterkort i posten snart, som de lovte for to uker siden (og som jeg selvsagt også har purret på) Når jeg får det kan jeg hente meg et studentkort (som en ikke kan få uten gyldig semesterkort) slik at jeg kanskje allernådigst kan komme meg inn på datasaler (som en ikke kommer inn på uten studentkort), kjøpe de obligatoriske kompendiene en skulle kjøpt for to uker siden (som kun fåes kjøpt med gyldig semesterkort), og låne en svært tiltrengt bok fra biblioteket deres. Men bare kanskje.
Jeg elsker NTNU... (Ja, til tross for at de også klarte å prestere og sende meg et brev to uker etter en svært forvirrende studiestart med ordlyden: "Velkommen som ny student ved NTNU. Her er en rekke opplysninger som vil gjøre de første ukene her hos oss svært mye enklere...") Jeg sier bare: Jeg er glad det er meg. Sånn alt tatt i betraktning regner jeg meg selv som et relativt oppegående menneske som til nød kan snike seg utenfor, rundt eller gjennom systemet (i den grad systemet kan få æren av å kalles for "system"). Har jo vært ute en vinternatt før. Alt årner sæ. Jeg vet det nok. Måtte bare klage litt -kan jo bli litt oppgitt!

Ellers er alt bare hipp hurra! Og apropos en ikke hvilken som helst onsdag og hipp hurra, så har Rannis bushda i dag! Hurra!
Og onsdag er salsadag, så etter tre timers med heftige moves og vrikking har jeg nå sunket behagelig ned i den myke sofaen med en stoor kopp te. Livet er fint, dere! :D