Uttrykk som
forferdelig fin eller
fryktelig bra hører svært få steder hjemme. Men når det gjelder turen min til
Basel synes jeg det er ganske dekkende!
Det begynte strålende fint på torsdag: flyet var i rute,
Romana ventet på flyplassen og vi kunne nyte
gratis middag på en fin restaurant! Det var så fint å se Romana igjen! Vi pratet og oppdaterte hverandre om smått og stort over en bedre middag. Grafikkontoret hun jobber på hadde nemlig laget logo, design og menyer hos restaurant Rossini, og halvparten av betalingen for dette skulle de få i gratis middager. Ikke dårlig å ankomme Basel for så kort tid etter sitte med et fat fullt med forretts-spesialiteter og et glass med champagne, deretter hovedretter med det nydeligste marinerte biffkjøtt, vin og til sist dessert og kaffe -til den nette sum av 240 CHF (1600kr) -fullstendig gratis. Tusen takk Romana -og sjefen hennes som lot oss gå dit! =) Romana ble veldig glad for pulsvantene hun fikk -hun fikk de svarte det var bilde av her tidligere på bloggen,
hyggelig å kunne gi bort noe man har laget selv!
Neste dag kom med regn og vind -men vår plan var å dra til et kurzentrum,
et slags spa med mange ulike bassenger og herlig avslapning, så det var helt greit. Vi tok toget til Rheinfelden og gikk det siste kvarteret. Vel fremme var det et herlig sted som møtte oss: dampbadstuer med eucalyptus og sitrondamp, alpefossefall-dusj, kaldt boblebad med isbiter, varmt boblebad med herlig rødt skimmer, en grotte bak en foss i utendørsbassenget: og sist men ikke minst
dødehavsbassenget! I kjelleren hadde de bygget et basseng som var 60cm dypt. Det var ganske stort og rommet hadde form som en grotte. Øverst i taket var det kun en liten luke for lys, og ellers rundt bassenget røde lamper, dette skapte en spesiell
stemning, og alle små krusninger i vannet avspeilet seg i taket som lysrefleksjoner. Vannet hadde høyt saltinnhold, så man kunne flyte akkurat som i dødehavet. I bassenget var det montert små høyttalere hvor det strømte ut klassisk musikk, og det var ikke lov å prate. Her lå vi og fløt i vannet, uten den minste bevegelse. Herlig! Kan ikke huske sist jeg kjente meg så fullstendig
avslappet!
Etter badet kikket vi litt rundt i Rheinfelden, en veldig fin og koselig liten by. Vi gikk såvidt over broen til Rheinfelden, Tyskland. Det er ganske spesielt at der hvor Rhinen danner grenseskille mellom Tyskland og Sveits, heter byene på hver side ofte det samme, selv om de ofte alltid har vært to selvstendige byer. Etter en buss-sightseeing med lokalbuss i regi av Romana, hvor nordkvinnen fikk sin nødvendige dose fjell, skog og natur, besøkte vi en
garnbutikk og spiste god middag i Basel. Kvelden tilbragte vi hjemme hos Romana med en morsom film, kjatring og strikking. En bra dag!
Men så... Lørdag morgen vånet jeg klokken 5, 6, 7 og 8, og for hver gang følte jeg meg
dårligere. Klokken åtte klarte jeg ikke å sove mer, men jeg klarte heller ikke å stå opp. Jeg følte meg kvalm og uggen. Foreldrene til Romana skulle ta oss med ut på tur med bilen sin, vi skulle bli henten klokken ti. Jeg stod derfor opp likevel, og tenkte at det sikkert bare var mangel på fiber (hadde spist lite og bare rare ting dagen før). Jeg presset i meg en fullkornsskive til frokost, men det hjalp lite. Har aldri følt meg sånn før. Foreldrene kom, og vi dro på tur. Jeg håpet så inderlig at det skulle gå over! Været var fint og vi skulle se oss litt rundt på et slott og ved Rheinfall, det eneste stedet hvor Rhinen leker at den er en foss =) Vi kjørte en time, så måtte jeg
kaste opp. Flott. Etter en kaffepause (uten kaffe for min del), kjørte vi videre. Igjen måtte jeg kaste opp. Vi fant ut at det kanskje var best å snu, (noe jeg egentlig hadde funnet ut for lenge siden, men for det første ville jeg at det skulle gå over så vi kunne fortsette, for det andre var det vanskelig å si det til disse snille menneskene som ville ta meg med ut på tur), men før vi dro hjem skulle vi bare innom en liten landsby med
en borg. Det var fin utsikt, men kvalmen ville ikke gi seg. Jeg prøvde å beundre alt så godt jeg kunne, men var nok ikke mye til selskap. Etter noe som føltes som en evighet, fant jeg et toalett. Nå kom det ut i begge ender (heldigvis ikke samtidig!), og jeg innså at slaget var tapt. Matforgiftning eller omgangssyke -jeg vet ikke (pleier aldri å fa omgangssyke når det "går", så holder en knapp på det første). Resten av den dagen lå jeg på en sofa på loftet hos foreldrene til Romana. Hun som Romana deler leilighet med skulle ha en stor bursdagsfest samme kveld, så å reise tilbake dit var ikke egentlig noen god idè. Romana hadde lovet å hjelpe til der, så da var det meg og foreldrene hennes igjen. Heldigvis kjenner jeg dem litt fra før, og de er virkelig verdens snilleste og mest
omtenksomme mennesker! Det var ikke måte på hva de skulle ordne og tilby! Kammilete, pute med fenikkel i, lavendelolje -jeg var i de beste hender. Jeg lengtet litt hjem til kjærsten min likevel, det var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg at det skulle bli... Resten av kvelden sov og så jeg på dårlige tyske tv-show om hverandre. Dagen etter føl
te jeg meg litt bedre, men holdt meg til lett kost. På flyplassen kom kvalmen igjen, og uvant som jeg er med omgangssyke -og med briller -klarte jeg selvfølgelig å få spy på brillene da spruten sto. I tillegg var dette tydligvis et sånt
hi-tech toalett som har sensorer som sørger for at lyset er på hvis de merker bevegelse. De merket visst ikke meg der jeg satt alene på kne foran do, så da slo lyset seg like så godt av også. Og det ble ikke bare
litt mørkt... I tillegg var selvfølgelig flyet to timer forsinket, hvorav den ene timen ble tilbragt med kvalme innenfor boardingområdet i kø tett i tett.
Fantastisk! Men så: Etter to dager hvor matinntaket hadde vært begrenset til to riskaker kunne jeg omsider krype inn i armene til kjærsten min! Og i dag føler jeg meg litt bedre -har spist hele fire riskaker..! Og at jeg ikke fikk sett så mye av selve Basel denne gangen gjør ikke så mye -jeg har vært der to ganger før. Og Romana og jeg fikk i hvert fall en del
fin tid sammen.
PS: Gratulerer så mye med dagen kjære
Pappa!!! =D
g blir sendt hit og dit, til hvor det nå er de mangler en person. En lærer seg i hvert fall å være fleksibel og å improvisere! Å lage middag til alle beboerne i et omsorgsboligkompleks høres ut som en grei oppgave (synes jeg). Verre er det når du boligkomplekset består av 3 etasjer med egne nøkler og enda flere nøkler til lagere og boder i hver etasje og egne kjøleskap og puh, og ingen er der for å fortelle deg hvor matvarene befinner seg, i hvilken etasje maten skal serveres eller når den skal serveres. Jadda!
