Livet som fleksibel og improviserende altmuligkvinne

Hver dag er jeg innom her, og hver dag tenker jeg at det er på tide å skrive noe. Så surfer jeg videre. Men i dag skal jeg koste på meg og skrive noen ord.

Siden sist har jeg blitt en turbo-jobbedame. Oppdragene har bare rent inn! Forrige uke gjestefruet jeg to ganger -(litt kaotisk når ingen som jobber der fast er på jobb), og vasket fire hus, før jeg på frifredagen vasket mitt eget så ikke det skulle få mindreverdighetskomplekser. De husvaskejobbene er et kapittel for seg med senile damer som spør hvem jeg er hvert femte minutt, rotehus av dimensjoner med altfor mange ting og pratesyke damer som serverer te. Hver dag blir i hvert fall helt unik!

Disse vaskejobbene innebar svært mye sykling, noe som ikke er så ille. Men når du er på farten med sykling og vasking i 9 timer, men får (dårlig) betalt for 6, føles det ikke så givende. Denne uken har jeg derfor holdt meg til jobber som gjestefrue, og jammen er ikke kalenderen stort sett full en uke fremover. Jeg blir sendt hit og dit, til hvor det nå er de mangler en person. En lærer seg i hvert fall å være fleksibel og å improvisere! Å lage middag til alle beboerne i et omsorgsboligkompleks høres ut som en grei oppgave (synes jeg). Verre er det når du boligkomplekset består av 3 etasjer med egne nøkler og enda flere nøkler til lagere og boder i hver etasje og egne kjøleskap og puh, og ingen er der for å fortelle deg hvor matvarene befinner seg, i hvilken etasje maten skal serveres eller når den skal serveres. Jadda!

Dette var i går -tirsdag var jeg på en geriatrisk avdeling hvor alle var fullstendig bortreist. Bare en liten ting som å servere kaffe blir faktisk ganske vanskelig når alle bare svarer i hytt og pine, langt verre er det med matservering... Ikke minst fikk jeg vondt i sjelen av alle sjebnene der. Det er vondt når noen hvert sekund av dagen i panikk lurer på hvor de er. For dem er panikken og følelsen av å ikke vite hvor de er ekte hver gang, mens for omgivelsene er det fryktelig slitsomt.

Noen steder hører vasking av avdelingen med til jobben, andre steder går en mest rundt med kaffekanna og prater og er hyggelig, og atter andre steder er jobben en slags test i multitasking der en står med ansvaret for all mat, vasking, oppvask, drikke, servering for 50 personer.

Så det var litt om min hverdag! Ellers har jeg fått en sokk på pinnene etter en måneds strikkepause, og jeg har begynt på bok 2 i Milenniumtriologien. Den første leste jeg på fire dager. Jeg leser dem på nederlandsk, og det går forbausende knirkefritt. Ha en fin dag!