No Complaints

No complaints but I wish I had more time for my brain

Blogg er en fin ting. Det som er fint med blogg (blant annet), er at når alle andre ting du hadde tenkt til å slå i hjel to timer på skolen med svikter, så er den der. Selvfølgelig kun og bare hvis du er heldig nok til å være en av de få utvlagte menneskene som faktisk har et etterlengtet studentkort og eget brukernavn og passord, sånn at du kan a) komme inn på datasalen og b) logge deg på en datamaskin. Dette er jeg (utrolig nok, ikke sant -til de som har fulgt med her en stund) den heldige eier av.

Så hvorfor klage? Kanskje fordi jeg nettopp nå hadde store ambisjoner om å I) lese på noen papirer litt vesentlige for veiledningstimen jeg skal på etter disse to timene og/ eller II) lese litt grammatikk for å vurdere hvorvidt jeg skal droppe forelesningen på tirsdag for å leke barnehagetante i stedet. Nå har det seg imidlertid slik, at en ulykke kommer sjelden alene. At dette er en slags konspirasjon mot meg og mitt tydeligvis nyttesløse ønske om å få lest litt på skolens lesesaler, er i hvert fall helt sikkert! Først hvitte-katastrofen på mandag -og nå?

Nøkkelen til skapet jeg har her på skolen har sviktet meg. Kanskje ble den bare lei av utakknemlig bruk i tide og utide, og bestemte seg for å bli hjemme i dag. Ikke vet jeg. Sist jeg så den hang den på nøkkelknippet sammen med mine fire andre høyt elskede nøkler, og så helt ut som vanlig egentlig: Relativt liten, blank, firkantet topp. Klart, den var ikke blant de største av de fem, men ikke den minste heller. Da burde den lille sykkelnøkkelen ha større grunn til å gå ut i streik, grunnet "manglende benyttelse etter jul pga eierens skrittteller-mani".

Nå tok jeg riktignok av et par andre nøkler, også kalt husnøklene, i går -og satte dem pent tilbake etter en fin times gange med lette lommer (pga få nøkler). Men kan ikke huske å ha lagt merke til Mr Skapnøkkel. Kanskje det er tid for å reflektere litt over innstillingen min. Kanskje er det ikke så rart om Mr S. får nok, når jeg, som det selvopptattte individet jeg er, ikke en gang merker meg hans tilstedeværelse eller mangel av slik. Sjalusi kan selvfølgelig også være en viktig faktor. Kanskje er det ikke helt riktig av meg å la kun to av mine fem nøkler få være med ut på tur, sånn i rettferdighetens navn?

Eller kanskje jeg burde skrive litt på grammatikkoppgaven jeg såvidt har begynt på. Det vanskeliggjøres selvfølgelig noe av at word ikke funker, men vi har da råd for slikt og.

Tenke tenke, tror jeg hadde en eksrtanøkkel et sted? En gang..