Sunrise

I går var en absurd dag. Jeg følte meg litt halvsyk og kranglete allerede da jeg våknet, og det samme gjorde nok han jeg våknet opp med. Morgenen gikk med til et merkelig humør. Halvsyk og overarbeidet var visst ikke noen fin kombinasjon for noen av oss, så vi bestemte oss for å laxe og la dagen bli som den ville. Dagen ville ta oss med ut, sa den, for det var så fint vær. Vær -schmær, sa jeg. Klokka to hadde vi endelig fått somlet oss ut av senga, og spiste frokost mens vi halvskulte på hverandre og måtte le av oss selv. Med sirupsbein og tåkehoder kikket vi med mysende blikk ut døra og ut på campus som lå badet i det herligste vårlys. Luften var frisk og leken, med duft av krokus og vår. Vi hadde en slags plan om parkliv, men vi følte oss ikke helt pigge (forkjølelse), så vi syklet til butikken for å kjøpe noen drugs. Vi ville ha ibumetin. Før vi gikk hadde jeg satt Facebookstatusen min til: "Vibeke is gonna buy some drugs and go lay down in the sunny park and do nothing". Og selv om jeg kanskje ikke hadde ment det så bokstavelig i utgangspunktet, fant vi ut at det sikkert var en meget god idè. Vi tok med tivoliradioen, en discman, et pledd, cola og litt cash, og satte kursen mot byen. Det var herlig å sykle, og byen bugnet over av lyder, sol og mennesker som var ute for å nyte den første skikkelige vårhelgen. Vi parkerte syklene og ruslet gatelangs hånd i hånd mellom menneskemylderet av glade ansikter, før vi avla en coffeeshop et lite besøk. Vi bestemte oss imidlertid for å nyte en øl på en av byens mange uteserveringer før det ble noe parkliv. Herlig! Vi så på mennesker og lo. Så dro vi til parken. Den var full av folk -men også av sol. Så vi bredte ut pleddet og la oss for å nyte det herlige været, fuglekvitter, hverandre, en joint, Portishead på høyttaleren og livet generelt. Det funka fint.

Etter et par timer i parken var ikke lenger våren på vår side. Vi hadde kanskje ikke akkurat vært noen morgenfugler heller. Vi lot vår være vår og syklet hjem. Vel hjemme fant vi ut at det skulle være finale i en stor bandkonkurranse samme kveld, og bestemte oss for å slenge oss rundt. Kjærsten min laget middag mens jeg fikset meg litt, og så syklet vi til byen i full fart, med ølboks i hånd, for å få tak i billetter og menge oss med folket på Ekko. Det var en kjempebra kveld! Flere bra band, velfortjente vinnere, god stemning, god øl og supert selskap. På sykkelturen hjem lo jeg så mye at jeg holdt på å falle av sykkelen, og selve syklingen føltes litt som å fly.

No Need to Worry

dytter til i morra
alt jeg har å gjøre
søker ly et sted
jeg kjenner like om hjørnet

Sånn har det ofte vært i det siste. Og det er jo flott!
Dagene går, nettene kommer. Og jeg burde sove.